Bloggarkiv

Another month – another Triathlon

Lørdag 11 august var dagen kommet til mitt tredje Triathlon på tre måneder.
Jeg var klar for Oslo Triathlon.
Siden jeg fortsatt er noobie i Triathlon-sammenheng,
stod sprint nok en gang på programmet.

Sammen med min gode treningskompis Frode var vi klare,
til å ta fatt på denne harde oppgaven.
Børge skulle egentlig vært med i år, men ga bort sin billett til Frode,
da Frode ble syk før konkurransen i Tønsberg.
Realt gjort Børge!! Regner med å se deg på startstreken til neste år?

Frode skulle ut i sin første dyst ever, og klarte seg meget godt!
Herlig å se hvordan han kjempet seg gjennom løypen. Sterkt.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Det er fantastisk bra å kunne jobbe sammen med motiverte
mennesker mot et felles mål som skal nås.
Ja, det er individuell idrett, men sammen blir vi krutt!

Anbefaler alle å lese Børge sitt innlegg
Når individuell idrett blir teamwork…

Frode og jeg gjør de siste forberedelsene før det starter!

Dette ble likevel et løp som skilte seg fra Tønsberg og Trollveggen Triathlon,
for min del.

Nå følte jeg mer trygghet og ro, jeg stresset ikke i forberedelsene,
i tillegg hadde jeg kjøpt meg en kasse
slik at jeg kunne oppbevare alt utstyr på ett sted.
Alt for at jeg skal stresse mindre, og kun fokusere på arb.oppgavene.

Jeg hadde intensivert min svømmetrening de siste ukene,
noe som gjorde at jeg følte mer trygghet nå enn tidligere.
Har svømt tre ganger i uken,
og pushet meg til 750m på hver trening.
Fokus på pusting og teknikk.
Skal jeg bli bedre,
må jeg trene på det jeg ikke mestrer så godt.

Likevel var jeg spent på hvordan det ville gå i konkurransen.
Som vi alle vet er en ting å svømme alene,
en annen ting når folk sparker deg i ansiktet, svømmer i deg fra siden,
eller svømmer på deg bakfra.

Selv med dette, følte jeg meg sterk i vannet.
Da jeg kom opp, og Lene Alexandra og Børge løp ved siden av meg,
og ropte at dette var imponerende, skjønte jeg at resten av løpet ville bli bra!

Jeg var faktisk så rask at sambo ikke rakk å ta bilde av meg ut fra skiftesonen,
Hun ropte «Er det Kenneth?!!» Jeg ga bare en tommel opp, og tråkket videre.

På sykkelen rett etter skiftesonen T1

Syklingen gikk veldig bra!
Hadde et godt tråkk gjennom Maridalen, tok igjen mange,
noe som økte selvtilliten min mer.
For alle som har syklet i Maridalen vet at dette er et sted vinden koser seg.
Lørdagen var intet unntak – selv om det blåste mindre enn vanlig.
Ut fra Maridalen ble som ventet tungt, men det var bare å stå på.
Ingen grunn til å bremse!

Inne i T2 gikk det unna og jeg forsvant avgårde på løpeturen,
som jeg var så spent på.
Tidligere i uken, under fotballtreningen,
fikk jeg strekk i høyre legg, noe som gjorde meg bekymret.

Litt behandling på fredag gjorde underverker.
Jeg var innom en osteopat på jobben, som fant «feilen» i foten,
og følgelig knakk og tøyet bort smerten.

Som i tidligere konkurranser er det musklene foran på lårene som knyter seg.
Dette skjer hver gang, og er noe jeg bevisst skal ha fokus på å trene bort.
Blir jeg kvitt dette, vil mine løpetider forbedres betraktelig.

Likevel, muskelkrampene forsvant etter ca 4 km,
men da var jo nesten løpedelen ferdig! Kjipt, men et faktum.
Kanskje dette betyr at jeg er klar for lengre distanser?

Alt i alt er dette den beste opplevelsen jeg har hatt under mine tre Triathlon.
Jeg kommer nå til å gå over til olympisk/normal-distanse,
slik at jeg får pushet kroppen enda mer.
Ja, jeg liker det, og slik vil det fortsette med økt mengde
til jeg har gjennomført en Ironman 70.3.
Det blir ikke lenge til!!

Liten bildeserie laget i Instagram

Kort oppsummert er mine erfaringer

  • Mindre stresset, mer rolig
  • Mestrer svømming betraktelig bedre
  • Kan trå til skikkelig under sykkeldelen
  • Noe å hente på løpedelen

Som en avslutning synes jeg Oslo Triathlon beskriver det godt på sine sider

…Det har vært en fantastisk dag! Sol, varmt og generelt gode forhold har møtt de vel 1200 deltagerne som har stilt til start i forskjellige klasser i dag. Arrangementet har gått smertefritt og uten dramatikk, noe arrangørene er veldig fornøyd med…

Jeg er helt enig med de – dette var en fantastisk dag, og gleder meg allerede til neste år!

Igjen, vil jeg takke

  • Min strålende kjæreste Trine. You’re the best!
  • Familien på sidelinjen (Mamma, søstrene mine Monica + barna og Mathilde)
  • Nevøene til Trine – tre sterke gutter, kanskje jeg møter de i en konkurranse snart?
  • Frode – sterkt konkurrent, blir skummel til neste år
  • Anja – kjæresten til Frode. Bra supporter, og strålende fotograf!
  • Min super-trener Lene Alexandra
  • Kompis Børge – herlig støtte fra sidelinjen (denne gangen)
  • Arrangør, med Sportsklubben Rye og Oslo Politis Idrettslag i spissen.
    Dere gjorde alt riktig på denne strålende dagen! Proft lagt opp,
    funksjonærer med full kontroll, god informasjon,
    dette likte jeg godt!

Litt statistikk om meg fra løpet
fra topptid.no

  • Svømming:    18:22 (2:26 min/100m)
  • Sykkel:            45:07 (30.6 km/t)
  • Løping:           25:06 (5:01 min/km)
  • Totalttid:     1:34:24
  • Plass:              131 av 324
  • Mer data hos Polar
Advertisements

Dagen jeg fikk hår på kassa!

Forrige søndag (24 juni) var dagen kommet! Dagen der jeg skulle debutere som triatlet.
Tenk det?! Jeg, lille Kenneth, skulle ut i en konkurranse som innebar
750m svømming, 20km sykling og 5km med løping. Hvor sykt er ikke det?
Rittet jeg skulle gjennomføre var Ringshaugdysten Triathlon 2012!!

Helt siden i fjor har treningskompis Børge og jeg snakket om å delta i et Triathlon.
Det hele startet da min PT Lene Alexandra hadde blitt tipset om et løp i Tønsberg av sin stefar.
Jeg tenkte ikke noe mer rundt det, og meldte meg på.
Eller Børge tok ansvar og meldte oss på – jeg ble med i dragsuget!

Vinteren har bestått om målrettet trening. Styrke, spinning og løping.
Frem mot løpet endret jeg noe av treningsopplegget,
slik at det ble mer fokus på løping og sykling.
Svømming begynte jeg å trene målrettet de siste månedene før rittet. Det angrer jeg på!

Det var en lett nervøs stemning som preget meg før konkurransen,
der vi sto og trippet i vannkanten før svømmingen.
«Ville jeg klare svømmingen, ville jeg sykle feil, hva om jeg får krampe,
kanskje jeg punkterer, eller tryner?»
Mye negativitet fløy gjennom hodet minuttene før start.

Selv visste jeg at svømmingen ville bli den verste for meg.
Jeg føler meg som en potetsekk i vannet! Jeg fikk så rett så rett, jeg havnet som en av de siste.

Etter nesten 22 minutter kom jeg opp av vannet, 750m var tilbakelagt,
møkk sliten og en puls på rundt 90 % av maks.
Dere kan tro jeg hadde det tungt! Under svømmingen slo deg meg flere ganger å bryte.
Men jeg bet tennene sammen, og slet meg gjennom.
Ikke faen om jeg skulle bryte mitt første Triathlon – glem det!

I T1 (skiftesonen mellom svømming og sykling), brukte jeg god og kontrollert tid.
Ville ikke stresse, men være sikker på at jeg fikk med meg alt, og ikke glemte noe.
Underveis i skiftningen da jeg skulle ta av meg våtdrakten kjente jeg det begynte å lugge i musklene,
og tenkte «fader  heller, skal jeg slite meg gjennom sykling og løping med krampe og strekk?!!»

Jeg startet derfor syklingen rolig, og fant en fin fart der jeg følte jeg hadde godt driv.
Etter noen kilometer så jeg første ryggen, som jeg fort satt som mål å innhente.
Glemt var luggingen i leggen, samt tomheten i kroppen etter svømmingen.
Innhentingen gikk raskt og greit.
Deretter dukket rygg nummer to opp i det fjerne, det var bare å bite tennene sammen, å trå til!

Halvveis i sykkeldelen så jeg en syklist ikledd hvit treningsdrakt.
Jeg tenkte at det ikke kunne være andre enn Børge, å ga derfor på litt ekstra.
Bena føltes fine, og jeg hadde en god flyt.
Børge er seig og sterkt, så det tok noe tid før jeg klarte å hente han inn.

Resten av syklingen ble gjennomført kontrollert, men en puls rundt 85-87 % av maks.
Jeg klarte å ta igjen flere deltagere. Jeg følte jeg fløy avgårde! Ubeskrivelig deilig!

Vel inne i T2 (skiftesonen mellom sykling og løping), var det bare å få av seg sykkelsko og hjelm.
2XU har en herlig kombidrakt som fungerer til sykling og løping (vist på bilde under).
Jeg brukte derfor ikke langt tid (til meg å være), før jeg satt ut på mine siste 5 km i konkurransen.

Med en gang jeg startet å løpe kjente jeg musklene foran på lårene begynte å knyte seg.
Igjen kom de negative tankene om at jeg måtte stoppe,
men jeg klarte å overvinne de negative tankene, med den positive følelsen fra syklingen.

Løpingen gjennomførte jeg kontrollert slik at jeg ikke skulle gå på en smell.
Ville jo nødig gjøre noe dumt i min første konkurranse!
Jeg løp hele tiden der jeg følte jeg kunne ligge: litt smerte i lårene, ellers pigg.

Etter runding av halve løpeturen møtte jeg Børge. Vi ga hverandre «High Five»,
før jeg konsentrerte meg om innspurten.
Jeg kom i mål tung og andpusten – men likevel ved godt mot, ikke minst stolt!

Jeg vil takke kjæresten min Trine, PT Lene Alexandra, Anja og Frode, Oda og Bea (barna til Børge)
for herlig støtte og oppmuntring underveis! Det satte jeg stor pris på!

På søndag var jeg Superman, Hulken og He-Man på en og samme tid.
Følelsen av mestring, samt å nå et av mine virkelig store mål, var utrolig godt!
Det føltes vanvittig, og anbefales alle!
Jeg havnet på 70 plass, av 86 startende.

Vi sees til juni 2013 i Tønsberg!

Under kan dere se flere bilder av denne herlige dagen 🙂

This slideshow requires JavaScript.