Monthly Archives: juli 2012

Jeg har blitt voksen! Jeg har blitt mann!

Noen ganger gjør jeg det jeg liker.
Andre ganger gjør jeg det jeg ikke liker.
På lørdag gjorde jeg Trollveggen Triathlon – here’s my story!

Lørdag 14 juni.
Dagen jeg hadde gruet – og gledet meg til i nesten ett år – var endelig kommet.
Som i Tønsberg, var jeg spent, men likevel mer rolig. Blant annet stresset jeg ikke så mye ved start. Jeg visste hvor alt utstyr skulle være, og følte jeg hadde full kontroll.
I tillegg fikk jeg varmet ordentlig opp. Jeg var klar!
Min gode venn og konkurrent Børge var irriterende rolig!
Note to self: Jeg må få lært meg noen triks av han…

Så stod vi der på flytebryggen, klare til å hoppe i vannet.
På preracet kl 10.30 hadde arrangøren gått gjennom dagens løype.
Grunnet det kalde vannet, som ble målt til 13 grader,
ble etappen for svømming kuttet fra 1.200 til 800m.
Thank you lord! For en som er så dårlig å svømme som meg, betydde dette alt!
Digg å slippe unna med 400m.

Børge og Kenneth, samt hundrevis av andre klare til å ta fatt på svømmingen

I det jeg hoppet ut i det 13 grader kalde vannet,
og kjente vannet sige inn i våtdrakten, tenkte jeg
«Fuck it, dette orker jeg ikke! Jeg svømmer tilbake på land».
Samtidig som jeg hyperventlierte, bet jeg tennene sammen og svømte til startområdet.
Jeg var klar for 800 isklade meter!
Som ventet havnet jeg bak fra første svømmetak.
Jeg kjempet tappert blant de fem siste.
Men herregud, hva hadde det å si?
Som debutant var det viktigste å gjennomføre, ikke svi av alt kruttet med en gang!
Etter 32 kalde minutter kom jeg opp av vannet.
Litt svimmel og ustødig på bena, labbet jeg mot T1, for å skifte til etappen for sykling.

Endelig oppe av vannet!

I skiftesonen til syklingen gikk alt relativt greit.
Dog klarte jeg å knote med å få av meg våtdrakten på høyre ben. Hvordan tenker du?
Jeg klarte ikke få av meg tidtager-brikken! Makan til amatør, og utrolig frustrerende!
Fikk tatt av meg brikken til slutt. Da gikk alt så mye bedre gitt!
Etter nesten 4,5 minutt kom jeg meg på sykkelen. Nå startet konkurransen for min del.
35 herlige km ventet på Arvesen. 35 km, der de siste 10 km var opp selveste Trollstigen.
Vi snakker 750 høydemeter på 10 km folkens!

Kald, men ved godt mot. Ut fra T1. Jeg var klar for syklingen.

På Europaveien ut fra Åndalsnes fant jeg en god rytme, dog var føttene iskalde.
Det fristet heller ikke med tørre energy- og proteinbarer.
Med tanken på hva som ville møte meg etter 25 km, var jeg nødt til å tvinge det i meg.
Hele sykkelturen i flatt terreng langs veien, gikk bra.
Etter ca 10 km snudde jeg ved Trollveggen, og begynte ferden mot Trollstigen.
Tankene om at jeg kom til å bryte i bakken begynte å komme.
Lite hjalp det at det blåste midt i mot der jeg syklet.
Dette gjorde at jeg følte det nesten ikke gikk fremover.
Og sist, men ikke minst slo tankene meg: Hvor i alle dager blir det av Børge?
Jeg vet han er i kanonform, men jeg burde jo møtt han snart?
Ville han parkere meg skikkelig denne gangen?

På returveien var det også satt opp skilter langs veien.
Dette gjorde at jeg enkelt kunne se hvor langt det var igjen til toppen.
Dette satt jeg utrolig stor pris. Greit å se det går unna med km.
Kudos til arrangør for dette!

Nå svingte jeg inn til Trollstigen.
Det begynte rolig med en liten bakke. Syklist nummer tre tok jeg igjen i første bakke.
Deretter kom et rolig strekk, der jeg på nytt tvang i meg noen tørre bars.
Dette var ikke noe godt, så noen av de måtte jeg spytte ut!
Det har jeg lært på denne turen: Neste gang blir det gel! Jeg må bare lære meg å like/tåle det.

Så kom 10 km skiltet.
Opplevelsen jeg hadde gruet meg til i ett år møtte meg!
Bakken og naturen steg til vers foran meg. Det var som en kjempe skulle sluke meg!
Dette er det sykeste jeg har sett av en bakke!
Jeg kjente frysninger over hele kroppen, selv om jeg var sliten og varm.
Positive tanker var det eneste jeg fokuserte på nå.
Et tråkk av gangen, dette klarer du Kenneth, du er sterk, du vet hva du klarer, dette mestrer du!
Jeg tittet så vidt opp og så bare små mauer som karret seg oppover.
Dette var syklistene som lå foran meg i løypa.
Jeg fokuserte hele tiden på hvordan det ville bli når jeg nådde toppen.
Hvor stolt jeg ville være. Hva familie og venner ville si.
Jeg ble faktisk rørt av meg selv der jeg satt på sykkelsete, og kjempet videre.

Med mellom 5-7 km igjen av syklingen møtte jeg Børge.
Dette er en mann jeg har enormt respekt for,
så det var betryggende å endelig møte en kjent person i løypa.
Vi tok en liten prat, ønsket hverandre lykke til, før jeg syklet videre.
PS! Anbefaler alle å lese bloggen til Børge for å se forvandlingen han har gjort med kroppen sin.
You go Champ!

Da skiltet med 10 % stigning viste seg, tok jeg det helt med ro,
og bare konsentrerte meg om å fullføre.
Jeg prøvde å tenke på hva 10 % stigning egentlig betyr??
Det er altså høydeforskjellen i meter per 100 meters horisontal forflytning.
Sykt ikke sant?!
Jeg tok en titt på pulsklokken min (for n-te gang). Den viste 81 % av makspuls.
Dæven tenkte jeg, dette er jo helt strålende!
Her tar jeg igjen syklister og pulsen min viser arbeidstempo. Dette lover godt!

Jeg landet raskt på jorden igjen. Fant ut at det ikke er sammenheng mellom hva pulsen viser
og laktatverdiene i bena (som Johan Kaggestad ville sagt det).
Jeg tok det derfor med ro, og lå bare og vaket på grensen av hva bena tålte.

Resten av sykleturen var en kamp mot stigningen, krampene, vondt i baken,
og det at det var ille høyt ned hvis jeg tittet over kanten av veien.
Fokuset mitt ble derfor kun å se fremover og ned på veien.
Jeg ville nødig miste balansen og havne utenfor veien!

Etter hvert som jeg nærmet meg skiftesonen til løping måtte jeg opp og stå flere ganger.
Det ble rett og slett for tungt å sitte og sykle.
Dessuten hjalp det å stå for å få i gang blodomløpet i bena.

En av deltagerne fra årets Trollveggen Triathlon har lagt ut en video fra sin sykkeltur.
Du kan se den under

Ved skiftesonen til løping skjedde det samme som i Tønsberg.
Jeg fikk krampe i leggen.
Det er så drøyt tungt å sykle, for så å gå av sykkelen, for deretter å ta fatt på løpingen.

Jeg snøret på meg skoene og satt fart opp mot toppen.
På hjemmesidene til Trollveggen Triathlon står det løping. Det kunne likegodt stått klatring!
De første meterne opp var en liten skråning. Deretter bort en liten slette.
Deretter gikk det opp, opp og oppover.
Dette er det sykeste jeg har vært med på!
Jeg gikk gjennom myr, snø, is, krabbet oppover steinrøyser, hoppet over bekker, you name it!
Tåken gjorde også sitt til at sikten ble minimal.

Utsikten da det nærmet seg toppen. Tatt med iPhone4 (noe mørkt)

Det jeg slet mest med på løpedelen, var krampen i bena.
Etter å ha syklet i 35 km, er det vanskelig å løfte bena for å gjennomføre klatring.
Dette merket jeg spesielt der det var steinrøys. Først startet jeg med babysteg for å unngå krampe.
Etter hvert fungerte ikke babystegene heller.
Uansett hvordan jeg prøvde å stable bena
fikk jeg krampe i leggene, lysken, lårene
og alle andre muskler jeg ikke visste navnet på,
eller visste jeg hadde!

Nå kjempet jeg virkelig en hard kamp mot meg selv og tankene.
Jeg ville bryte, jeg ville snu å gå ned, jeg ville bare sette meg ned å gråte,
eller skrike alt jeg klarte!

Heldigvis klarte jeg å ta igjen noen mennesker oppover.
Dette hjalp veldig på humøret, og gjorde nok at jeg klarte å gjennomføre.
I tillegg til å eliminere negative tanker samt klarere hodet. Vanskelig, men fult mulig!
Det skal også nevnes at jeg ble tatt igjen av noen.

Vel gjennom det jævligste jeg noen gang har vært med på, så jeg toppen 100m fremme.
Jeg bet tennene sammen (nok en gang), og gikk med bestemte skritt oppover mot mål!

Vel 50 meter fra mål ropes det etter nummer. Jeg skriker 72!!.
Stemmen i mål skriker Kenneth Arvesen – kom igjen – litt til nå!!,
de frivillige står der, skriker og heier meg frem de siste meterne.
Jeg har kommet i mål! Jeg har blitt voksen! Jeg har blitt mann!
For en ubeskrivelig god følelse å stå der på toppen!
Hendene på knærne, puste tungt, mens alle kommer bort,
klapper meg på skulderen og sier gratulerer!
I tillegg fikk jeg Cola og hjemmelagde boller (enda mer kudos til arrangør!).
Cola og bolle etter 3:51 ute i løypa var en orgasmisk opplevelse!

Etter at jeg fikk samlet meg i 10-20 minutter på toppen,
var det bare å begynne å bevege seg ned mot utkiksposten på toppen av Trollstigen.
Etter 40-50 minutter nedover, med vonde knær, kald, sliten og glatte sko,
var det godt å se kjentfolk som tok meg i mot med herlige skrik og gratulasjoner!
Det var ubeskrivelig godt å høre!

Ett stykk fornøyd Kenneth. Akkurat kommet ned fra Trollveggen

Glad og lettet

Litt senere kom også Børge ned fra toppen og ble gratulert for vel gjennomført!
Helt rått å se hvordan Børge har kjempet seg gjennom denne konkurransen.
Et forbilde for meg, og mange andre!

Børge gratuleres av Richard

Tipper Børge var glad for å ha gjennomført dette!?

Jeg vil takke

  • Kjæresten min Trine – som alltid stiller opp, er snill og god, samt passer på meg.
    Og som lar meg trene så mye som jeg gjør. You’re my number one girl!
  • Coach Lene Alexandra – bidrar til å psyke meg opp når det butter i mot.
    Samtidig har hun siste året gjort meg til den jeg er, rent treningsmessig
  • Børge – tøft konkurrent, bra mann, sporty –  a true champion!
  • Familien til Børge – som jeg håper også heiet litt på meg (?) 😉

Til slutt vil jeg også takke de som har arrangert Trollveggen Triathlon
med Richard Merlid og hans familie i spissen.
Sammen har de – med frivillige – laget et arrangement som var meget bra,
meget godt gjennomført og oste av kvalitet!
Dette er gjennomført med alt fra informasjon på hjemmesiden/Facebook,
være tilgjengelig ved spørsmål, god informasjon underveis, god veimerking langs rutene,
og en herlig velkomstgjeng på toppen av Trollveggen.
Dere er noen herlige mennesker!

Konkurransen har gitt meg minner jeg kommer til å sitte igjen med hele livet.

Jeg ser frem til ny konkurranse i 2013!

_________

Noen stats for de spesielt interesserte:

Konkurransen loggført via min egen pulsklokke hos Polar
Offisielle tider levert av topptid.no. Søk på startnr 72.

Advertisements

Dagen jeg fikk hår på kassa!

Forrige søndag (24 juni) var dagen kommet! Dagen der jeg skulle debutere som triatlet.
Tenk det?! Jeg, lille Kenneth, skulle ut i en konkurranse som innebar
750m svømming, 20km sykling og 5km med løping. Hvor sykt er ikke det?
Rittet jeg skulle gjennomføre var Ringshaugdysten Triathlon 2012!!

Helt siden i fjor har treningskompis Børge og jeg snakket om å delta i et Triathlon.
Det hele startet da min PT Lene Alexandra hadde blitt tipset om et løp i Tønsberg av sin stefar.
Jeg tenkte ikke noe mer rundt det, og meldte meg på.
Eller Børge tok ansvar og meldte oss på – jeg ble med i dragsuget!

Vinteren har bestått om målrettet trening. Styrke, spinning og løping.
Frem mot løpet endret jeg noe av treningsopplegget,
slik at det ble mer fokus på løping og sykling.
Svømming begynte jeg å trene målrettet de siste månedene før rittet. Det angrer jeg på!

Det var en lett nervøs stemning som preget meg før konkurransen,
der vi sto og trippet i vannkanten før svømmingen.
«Ville jeg klare svømmingen, ville jeg sykle feil, hva om jeg får krampe,
kanskje jeg punkterer, eller tryner?»
Mye negativitet fløy gjennom hodet minuttene før start.

Selv visste jeg at svømmingen ville bli den verste for meg.
Jeg føler meg som en potetsekk i vannet! Jeg fikk så rett så rett, jeg havnet som en av de siste.

Etter nesten 22 minutter kom jeg opp av vannet, 750m var tilbakelagt,
møkk sliten og en puls på rundt 90 % av maks.
Dere kan tro jeg hadde det tungt! Under svømmingen slo deg meg flere ganger å bryte.
Men jeg bet tennene sammen, og slet meg gjennom.
Ikke faen om jeg skulle bryte mitt første Triathlon – glem det!

I T1 (skiftesonen mellom svømming og sykling), brukte jeg god og kontrollert tid.
Ville ikke stresse, men være sikker på at jeg fikk med meg alt, og ikke glemte noe.
Underveis i skiftningen da jeg skulle ta av meg våtdrakten kjente jeg det begynte å lugge i musklene,
og tenkte «fader  heller, skal jeg slite meg gjennom sykling og løping med krampe og strekk?!!»

Jeg startet derfor syklingen rolig, og fant en fin fart der jeg følte jeg hadde godt driv.
Etter noen kilometer så jeg første ryggen, som jeg fort satt som mål å innhente.
Glemt var luggingen i leggen, samt tomheten i kroppen etter svømmingen.
Innhentingen gikk raskt og greit.
Deretter dukket rygg nummer to opp i det fjerne, det var bare å bite tennene sammen, å trå til!

Halvveis i sykkeldelen så jeg en syklist ikledd hvit treningsdrakt.
Jeg tenkte at det ikke kunne være andre enn Børge, å ga derfor på litt ekstra.
Bena føltes fine, og jeg hadde en god flyt.
Børge er seig og sterkt, så det tok noe tid før jeg klarte å hente han inn.

Resten av syklingen ble gjennomført kontrollert, men en puls rundt 85-87 % av maks.
Jeg klarte å ta igjen flere deltagere. Jeg følte jeg fløy avgårde! Ubeskrivelig deilig!

Vel inne i T2 (skiftesonen mellom sykling og løping), var det bare å få av seg sykkelsko og hjelm.
2XU har en herlig kombidrakt som fungerer til sykling og løping (vist på bilde under).
Jeg brukte derfor ikke langt tid (til meg å være), før jeg satt ut på mine siste 5 km i konkurransen.

Med en gang jeg startet å løpe kjente jeg musklene foran på lårene begynte å knyte seg.
Igjen kom de negative tankene om at jeg måtte stoppe,
men jeg klarte å overvinne de negative tankene, med den positive følelsen fra syklingen.

Løpingen gjennomførte jeg kontrollert slik at jeg ikke skulle gå på en smell.
Ville jo nødig gjøre noe dumt i min første konkurranse!
Jeg løp hele tiden der jeg følte jeg kunne ligge: litt smerte i lårene, ellers pigg.

Etter runding av halve løpeturen møtte jeg Børge. Vi ga hverandre «High Five»,
før jeg konsentrerte meg om innspurten.
Jeg kom i mål tung og andpusten – men likevel ved godt mot, ikke minst stolt!

Jeg vil takke kjæresten min Trine, PT Lene Alexandra, Anja og Frode, Oda og Bea (barna til Børge)
for herlig støtte og oppmuntring underveis! Det satte jeg stor pris på!

På søndag var jeg Superman, Hulken og He-Man på en og samme tid.
Følelsen av mestring, samt å nå et av mine virkelig store mål, var utrolig godt!
Det føltes vanvittig, og anbefales alle!
Jeg havnet på 70 plass, av 86 startende.

Vi sees til juni 2013 i Tønsberg!

Under kan dere se flere bilder av denne herlige dagen 🙂

This slideshow requires JavaScript.